Det begynte da hun var seks år. Noe som ble sagt høyt på tannlegekontoret skremte den lille jenta så kraftig at hun klamret seg til vasken, før hun ble dratt løs og holdt fast i stolen.
«Der tror jeg litt den skrekken kom,» forteller Trine.
Etter at hun fylte femten, var hun nesten ikke hos tannlegen. Frykten satt dypt, og den fikk lov til å vokse.
I årene som fulgte, formet frykten livet hennes. Hun holdt hånden for munnen, og hun lærte seg å huske å lukke munnen når hun smilte. Som ansatt i et serviceyrke, der ansiktet er det første folk møter, ble det en konstant byrde.
«Det hemmet meg veldig mye. Man går og tenker på det hele tiden. Det tar veldig mye av tiden din,» sier hun.
Hun gikk langt for å unngå tannlegestolen. Da en tann knakk på en ferietur, fikset hun den selv, med superlim på badet. Trine bestilte timer hos tannleger hun aldri møtte opp til, og betalte heller gebyret enn å gå. Til slutt hadde frykten kostet henne for mye, i form av skam, smerte og tannverk.
Vendepunktet
Det var de nære i livet hennes som dyttet henne i gang. Det var et behov for å komme seg til tannlegen. Men Trine var også selv kommet dit, for tannverken var blitt konstant.
Hun lette mange steder etter passende tannleger før hun fant Tannklinikken Skeie. Det var ett ord som fanget henne: tannlegeskrekk.
«Bare det at jeg leste det ordet,» sier hun. At klinikken også tilbød behandling i narkose, gjorde det ekstra betryggende.
Trine legger ikke skjul på at hun var livredd i starten. Likevel var noe annerledes, så hun klarte å møte til timene.
«Kun etter at jeg hadde vært her noen få ganger, følte jeg meg veldig trygg. Rune var veldig flink til å prate og var så glad. Det ble litt tulling, og litt fokus vekk fra alt det som er ille,» forteller hun.
For Trine ble klinikken etter hvert noe mer enn et behandlingssted.
«Det var nesten så det føltes som en familie. Det er all ære til Tannklinikken Skeie for at jeg har blitt møtt sånn som jeg har blitt møtt,» sier hun takknemlig.
Hun trekker frem det hun setter aller høyest:
«De har sett behovene mine, redslene og fryktene, tatt det på alvor og gjort det de kan for å berolige meg.»
Et helt nytt liv
Behandlingen har vært en lang prosess, med flere reiser til Sandefjord. Det store øyeblikket kom da hun fikk en midlertidig løsning på plass oppe, og for første gang så hvor det faktisk bar.
«Når jeg ser tilbake på telefonen min fra den perioden, er det bare hundre selfier,» ler hun. «Da var det sånn: Ok, dette blir kjempebra.»
Resultatet ble bedre enn hun hadde forestilt seg. I dag kommer hun til tannlegen uten beroligende, for første gang på lenge. Frykten er ikke nødvendigvis helt borte – det er en prosess, sier hun ærlig – men hun møter opp. Og hun lever et helt annet liv.
Hun beskriver det ikke som nye tenner, men som noe mer.
For meg er det ikke bare nye tenner. Nå føler jeg meg som meg selv igjen. Det er ikke noe fremmed ved det – det føles helt naturlig at dette er meg.
Vil hjelpe andre
Trine håper denne artikkelen kan bidra til at andre med tannlegeskrekk, tar første skritt mot et nytt smil.
«Nå tenker jeg jo bare at dette burde jeg ha gjort før. Hadde noen fortalt meg for 11 år siden om hvor trygg og fin prosessen er, ville jeg ha gjort det for lenge siden. Utenom å få barn, så er dette det beste jeg har gjort,» forteller hun.
Dette har blitt en hjertesak for Trine, for hun vet hva det betyr for selvtilliten å ha et smil som kan vises frem. Hun påpeker at det fysiske og psykiske henger veldig sammen og dårlig tannhelse påvirke mange svært negativt.
Til slutt er det smilet hun kommer tilbake til:
«Hver gang jeg ser meg i speilet, får jeg en påminnelse om hvor glad jeg er for at jeg gjorde det. Jeg elsker smilet mitt.»
Vil du vite mer om tannbehandling i narkose? Klikk her.
Av hensyn til pasienten er det brukt et fiktivt navn i artikkelen.